Med redaktøren som DJ
Mediebildet blir stadig mer fragmentert, og medievanene våre er i rask endring. Ny teknologi og nye plattformer gjør oss flermediale, og vi gjør gjerne flere ting på en gang.
Papiravisene har blitt spådd en snarlig død, men scorer fortsatt høyest på troverdighet i følge en rapport fra McKinsey. Med dagens informasjonsoverflod er nettopp troverdighet en av de største utfordringene – og den kommer til å bli ennå større etter hvert som kildeomfanget øker. Hvordan kan vi skille mellom synsing, rykter og fakta? Kanskje blir avisenes (både print- og nettutgavene) hovedrolle i fremtiden å kildesikre og sørge for bredden i informasjonsstrømmen?
Har vi ikke noen som sørger for å gi et pålitelig oversiktsbilde, vil det være fare for at vi enten bruker for mye tid på å grave oss ned i ett eller noen få temaer, eller på å skumme gjennom mye unyttig informasjon og lete etter pålitelige kilder. Et søk på vulkan + fly ga i skrivende stund 795 000 treff. Hvor begynner du? Hvilke kilder skal du stole på?
Mediehusene har utvilsomt merket seg dette, og det jobbes kontinuerlig med nye løsninger. Dessverre er endringene som gjøres for små, og de kommer for sent. Jeg ser frem til jeg kan få nyhetene servert a la The Twitter Tim.es, dog i et mye smidigere format med mer variasjon, der temaene er mindre automatisk generert og der redaktører er inne og sørger for at informasjonen kommer fra pålitelige kilder.
Eller hva med å la avisen være delvis en sosial plattform i seg selv? Det finnes allerede nettaviser som i stor grad baserer seg på brukergenerert innhold og utvalgte bloggere i tillegg til journalister, der innholdet kvalitetssikres av moderatorer. Den franske nettavisen Le Post (et datterselskap av velrenommerte Le Monde) drives etter denne modellen, og kunne etter to års drift vise til ca. 2,5 millioner unike besøkende per måned.
Google annonserte i desember 2009 sitt Living Stories-prosjekt, som er en helt ny og måte å presentere nyheter på. Kort fortalt er hovedtanken å presentere hver enkelt sak på en mer dynamisk måte enn dagens format med statiske artikler supplert med faktabokser og lenker.
En Living Stories-side er i utgangspunktet delt opp i en oppsummering, en tidslinje, en oppdateringsstrøm og et eller flere filtre.
Både The New York Times og The Washington Post har vært med på å teste konseptet. Prosjektet er nå avsluttet og artiklene blir ikke lenger oppdatert med ny informasjon, men her kan du se et eksempel på en av sakene i The New York Times. Optimalt er det kanskje ikke, men det er definitivt en bra start.
I følge LWN.net foretrakk 75 % av leserne det nye formatet, og – noe alle nettaviser setter pris på – de brukte ”betydelig lengre tid” på nettsidene når de utforsket sakene som ble presentert som Living Stories.
Dersom dette blir en vanlig måte å presentere nyheter på, kan man også tenke seg at redaktørenes rolle kommer til å endre seg. Kanskje vil redaktøren få ansvaret for å velge hovedstrømmene for hver sak, definere 2-3 tags å sortere informasjonsstrømmen etter og hvilke kilder informasjonen hentes fra. På den måten vil det kunne oppstå situasjoner der du får en favorittredaktør fordi du liker valgene han/hun tar og den informasjonspakken vedkommende setter sammen på ”sine” stories. Du stoler på at han plukker de rette kildene og de rette taggene for å gi deg den beste informasjonen.
Kanskje blir det slik at hver redaktør utvikler en egen stil, og at vi oppsøker den nettavisen og redaktøren vi liker best. Kanskje får vi redaktører med kjendisstatus i fremtiden, eller kanskje det vokser frem en ny yrkesgruppe kalt info-DJs?
Ikke godt å si, men at det må komme til dels store endringer i nærmeste fremtid er det liten tvil om.
