Ikke overraskende fant man forskjeller som går på kjønn/alder. Her er noen av funnene satt opp som infografikk.

(C) KA

Som vi alle vet beveger vi oss  som mediekonsumenter hele tiden fra den ene plattformen til den andre, det er ikke slik at vi velger én plattform og holder oss til den.

Fire plattformer per dag. Undersøkelser viser at vi leser nyheter både på nett og papir – det er ikke enten eller. En studie gjennomført av Pew Research Center’s Project for Excellence in Journalism (PEJ) i USA, viser at 92 % av alle voksne amerikanere leser nyheter på flere plattformer hver dag. Mer enn halvparten (55 %) oppsøker minst fire ulike plattformer per dag. Videre viser studien at det er 50 % mer sannsynlig at storforbrukere av nyheter på mobile plattformer leser printversjonen av en riksdekkende avis enn andre voksne amerikanere. Ikke revolusjonerende nyheter akkurat, men greit å ha det tallfestet.

Forsterker hverandre. I følge Web Analytics Association (WAA) gjennomførte dr. Lea M. Walkobinger m. fl. i 2009 en studie for å teste effekten av rene printkampanjer og rene onlinekampanjer opp mot kombinerte kampanjer. Studien ble gjennomført i Østerrike, der de testet merkevarekjennskap og gjenkjenning av annonsene for en fiktiv veldedig organisasjon etter en ren printkampanje, en ren onlinekampanje og en kombinert kampanje. Studien viste ikke noen signifikant forskjell i effektivitet mellom kampanjene som gikk i bare en av kanalene, mens effekten av den kombinerte kampanjen var mer effektiv enn de kampanjene som gikk i bare en kanal.

Naturlige forlengelser. Mange bedrifter og organisasjoner har tatt dette inn over seg og sørger hele tiden for at en printkampanje har en naturlig forlengelse på nett, og at nettkampanjer følges opp eller startes på print. Norsk Revmatikerforbund (NRF) er en av dem.

Sesilie Urkegjerde Halland

- Vi har flere ganger skrevet om facebooksiden vår i vårt medlemsblad Revmatikeren, sier Sesilie Urkegjerde Halland, leder for marked og informasjon i Norsk Revmatikerforbund.

- Hver gang har det generert mange nye tilhengere til siden. Den første gangen fikk vi flere hundre. Vi har på samme måte brukt medlemsbladet til å profilere bloggen vår. Og gjennom temaavisen I aktivitet, som ble distribuert som vedlegg til Dagbladet, fikk vi mange nye medlemmer som meldte deg inn via nettsiden og flere nye tilhengere til facebooksiden.

Print fungerer godt som trafikkdriver

Tydelige sammenhenger. - Vi ser generelt at hver gang vi skriver om noe fra nettsiden eller sosiale medier i Revmatikeren, får vi flere klikk på de aktuelle artiklene på nett, fortsetter Sesilie. – Vi har også brukt Dagens Medisin og andre printpublikasjoner for å få folk til å besøke nettsiden for å lese aktuelle ting der. Vi annonserte for den nye Revmarapporten i Dagens Medisin, Revmarapporten kunne da kun sees på vår nettside. Vi hadde rundt 500 flere besøkende på nettsiden den dagen i forhold til sammenlignbare dager.

Nye kanaler, etablerte metoder. Enkelte føler ennå litt usikkerhet rundt de relativt nye kanalene, som for eksempel sosiale medier. Men selv om det kanskje er noen nye koder å knekke, ligger nøkkelen til en god kampanje som alltid i den tradisjonelle analysen i forkant. Det er de samme spørsmålene som skal stilles: Hvem er målgruppen? Når er de i modus for å lytte til ditt budskap? Hvor treffer du dem når de er i modus? I avisen, gjennom et fagtidsskrift, på TV, radio, nett eller mobil?

Og så kommer biten med å utforme selve budskapet – også der er det gode, gamle metoder som ligger i bunnen: Hva ønsker du å oppnå med kampanjen? Hvordan er beslutningsprosessen for ditt produkt? Hvor mye og hvilken type informasjon søker kundene før de tar en beslutning? Hvilke emosjonelle triggere er aktuelle i denne sammenhengen? Hvilke mekanismer råder på den plattformen du velger?

Alt dette er øvelser vi er vant til å gjøre før vi tar en beslutning om hvilke kanaler vi skal gå i. Den eneste forskjellen er at vi har flere kanaler nå enn for seks år siden (før Facebook, Twitter, blogger osv. tok av) og for 20 år siden (før det ble vanlig at bedrifter og aviser var på nett), og litt flere koder å knekke når det gjelder utforming av budskap. Og har du ikke kompetanse inhouse på de nye kanalene, finnes det mange gode fagfolk du kan få hjelp av.

Ta en Ole Brumm. Men at de ulike kanalene forsterker hverandre, er det liten tvil om. Derfor er det naturlig å ta en Ole Brumm og si ”Ja takk, begge deler” når det er snakk om å velge mellom print og nett/mobil som kommunikasjonsplattform.

For tiden finnes det over 700.000 LinkedIn-grupper. Av de 500 største gruppene er det kun 11 som har fått æren av smykke seg med tittelen Official, hvorav den offisielle gruppen til Det hvite hus – The White House – er den viktigste.

- Dette er en stor ære for oss, sier en strålende fornøyd John-Patrick Skaar, som sammen med Linda Firveld har vært primus motor i arbeidet med å etablere og bygge opp gruppen til det den er i dag.

Gruppen er et av Norges største bransje- og faguavhengige nettverk. Den ble startet i april 2008, teller nå 8 780 medlemmer og kan skilte med hele 13 undergrupper.

- Når LinkedIn: Norge/Norway nå blir Official betyr det at det har vært foretatt en streng vurdering av oss som drifter gruppen, av gruppens formål og ikke minst av statistikken over hvor mange medlemmer som flagger gruppen som “upassende” eller melder seg ut. I følge LinkedIn har vi en utrolig høy troverdighet og høy score.

- Norge/Norway-gruppen har gjort seg bemerket hos LinkedIn med sitt høye aktivitetsnivå, vår strenge holdning til godkjenning av nye medlemmer, og ikke minst våre relasjoner til LinkedIn sentralt, fortsetter Skaar.

Å bli anerkjent av LinkedIn på denne måten er en fjær i hatten for nettverksguruene Skaar og Firveld, som har lagt ned mye arbeid i å skape et åpent og inkluderende, men likevel ytterst profesjonelt forum for nettverking og erfaringsutveksling. De står også bak suksessen Supertorsdag, som er månedlige, uformelle fagmøter på tvers av bransjer og yrkesgrupper. Konseptet hadde sitt utspring i Oslo, men finnes nå i flere norske byer og lanseres om kort tid i flere land.

- Da vi startet gruppen hadde vi som målsetting å være den mest relevante, interessante og aktive nettverksplassen, og det har vi jo definitivt oppnådd, sier Skaar.

Men hva er hemmeligheten bak suksessen?

- Jeg mener bestemt at suksessen baserer seg på en den åpne og inkluderende holdningen vi i gruppen dyrker. Og så var vi så heldige at vi tidlig fikk med oss flere ildsjeler som også har en stor del av æren for at vi nå har fått denne anerkjennelsen fra høyeste hold i LinkedIn, understreker John-Patrick Skaar.

- Jeg tror at mangfoldet og den høye faglige standarden på mange av diskusjonene også spiller inn, mener Linda Firveld.

– Ved å delta i diskusjoner i Norge/Norway-gruppen eller en av undergruppene blir man synlig på en fordelaktig måte overfor attraktive fagmiljøer. Dette er en av de store fordelene for våre medlemmer. Men det er først og fremst medlemmene selv som er kjernen i gruppen, og hvert bidrag øker verdien som tilføres. Da oppstår det en dynamikk der hver enkelt person tar eierskap og ansvar for at egne innlegg skal være viktig for alle, og der alle har respekt for hverandre.

Gruppen har og kommer til å fortsette å skalere og vokse nettopp på grunn av dette. Derfor er vi skjønt enige om at vi skal tviholde på kjerneverdien i at det er medlemmene og innholdet som skal skape organisk vekst. Vi kommer aldri til å fremme kvantitet på bekostningen av kvalitet, avslutter en engasjert Firveld.

For til syvende og sist vet vi det egentlig alle sammen; nøkkelen til suksess i sosiale medier (og for øvrig på de fleste andre områder i livet) er passion. Ja, jeg skriver passion, for de norske ordene engasjement og lidenskap rommer liksom ikke helt alt som ligger i uttrykket på engelsk, synes jeg.

Joda, det er selvsagt fremdeles viktig og nødvendig med klare mål, solid markedskunnskap, gode strategier og bra innhold. Uten det kommer du ikke langt. Men mangler du passion når du sjelden helt til topps, uansett hva du driver med.

I denne videoen snakker Gary Vaynerchuck om passion på Web 2.0 Expo NY, og bedre enn dette kan det nesten ikke sies.

Litt bakgrunnsstoff om Gary: Han har gjort enorm suksess med sitt Wine Library TV, som han startet uten å vite noe som helst om verken videoblogging eller TV. Så stor suksess har han at han stadig blir kontaktet av store TV-kanaler og tilbudt svært lukrative kontrakter. Men Gary takker nei. Hvorfor? Det forteller han i videoen.

The media landscape is becoming more fragmented, and media habits are changing rapidly. New technology and new platforms give us more choices, and nowadays we are watching TV and surfing the Internet at the same time, or reading the news on our cell phone on our way to work.

Print newspapers have been predicted an imminent death, but according to a McKinsey report, they are still the most trusted medium. Some of that credibility rubs off on the online versions, a fact that could help the newspapers in the fight for readers and profitability. Because with today’s abundance of information, credibility is not to be taken for granted any more. And that challenge is going to be even greater as the number of news sources increases almost by the minute. How to distinguish between personal statements, rumors and facts? Maybe the newspapers’ (both print and online editions) role in the future is to check and confirm that the source is reliable and to ensure diversity when it comes to topics?

Without newspapers or similar reliable sources to give us a news overview we know we can trust, we could risk either spending too much time to dig down into one or a few themes, or sifting through a lot of useless information searching for reliable sources. During the situation with the ash cloud from Iceland, a search for “volcano + airplane” resulted in 795 000 hits. Where to begin? Which sources should we trust?

Media houses are very aware of this, and are continuously working on new solutions and different ways of presenting news. Unfortunately, the changes that are made are too small, and they come too late. I, for one, am looking forward to the day I can get my morning news served a la The Twitter Tim.es. But it would have to be in a much more flexible format with more variety, where the themes are less auto-generated – and with good editors to ensure that the information comes from reliable sources.

Or how about letting the newspaper be partially a social platform? There are already online newspapers that to a large extent rely on user-generated content and selected bloggers as well as journalists, but where the user-generated content is quality checked by moderators. The French newspaper Le Post (a subsidiary of the prestigious French newspaper Le Monde) is already using this model, and after two years of operation they have approx. 2.5 million unique visitors per month.

In December 2009, Google announced their Living Stories Project, which is a completely new way of presenting news. In short, the main idea is to present each news story in a more dynamic way than the current format with static articles supplemented with fast facts and links.

A Living Stories page is basically divided into four main sections; a summary, a timeline, an update stream and one or more filters.

Both The New York Times and The Washington Post have helped testing the concept. The project is now completed and the articles are no longer being updated with new information, but here you can see an example of one of the stories in The New York Times. It may not be the perfect way of presenting news, but it’s definitely a good start.

According to LWN.net, 75% of the readers preferred the new format to traditional ways of presenting news stories, and – this is something all online newspapers would be happy to experience – they spent “a significant amount of time exploring stories.” when the articles were presented in the Living Stories format.

If this becomes a common way to present news stories, one can also imagine that the role of the editor will be different in the future. Maybe they will be responsible for selecting the main topics/feeds of each story, defining which 2 or 3 tags to sort the information flow by and which sources of information to base the story on, thus giving each story their own personal touch.

Probably each editor will be developing their own style of presenting stories, leading to us seeking out the newspaper and the editor we like the best. You’ll soon get a favourite editor or two because you like the choices they make of sources and trending topics and the information package they put together on “their” stories. You trust that they are going pick the right sources and the right tags to give you the best information.

So maybe we will get editors with celebrity status in the future, or maybe there is a whole new profession emerging; the info-DJs?

I mars i år var det 15 år siden de første norske nettavisene så dagens lys, og Apples suksess med iPhone og iPad har banet vei for nye medievaner. Men betyr det nødvendigvis at vi legger tradisjonelle medier bak oss?

I følge en studie Pew’s Project for Excellence in Journalism (PEJ) nylig har gjennomført i USA, er det heller slik at vi øker og sprer nyhetsforbruket vårt på flere plattformer enn at vi dropper noen.

Her er noen godbiter fra studien:

92 % av amerikanerne oppgir at de leser nyheter på flere medieplattformer per dag, og hele 46 % leser nyheter på så mange som 4-6 medieplattformer i løpet av en dag. Bare 7 % holder seg til kun en medieplattform.

Interessant er det også at 59 % av alle amerikanere bruker en kombinasjon av både offline (print) og online (TV, radio, nett og mobil) plattformer for å holde seg orientert i nyhetsbildet. 38 % leser nyheter kun offline (sannsynligvis papiraviser), mens – overraskende nok – bare 2 % oppgir at de kun leser nyheter på nett.

Papiravisene lever ennå

Med en økende andel av publikum som storforbrukere av nyheter på mobil, skulle man tro at papiravisenes status som nyhetskilde falt tilsvarende. Men studien viser at det heller er slik at mobilbrukerne er dominerende blant de som er innom flest medieplattformer i løpet av en dag; 55 % av disse er innom minst 4 medieplattformer per dag, og det er 50 % mer sannsynlig at disse leser papirutgaven av en riksdekkende avis enn andre amerikanere.

Kjenner du deg igjen i disse tallene? Det gjør jeg. Jeg leser mer nyheter nå enn før, og jeg får dem fra flere medier. Jeg leser nyheter på papir om morgenen, på nett og mobil i løpet av dagen, og så blir det gjerne en dose fra TV eller radio i løpet av en dag i tillegg.

Og utviklingen akselererer stadig, slik at antallet kanaler og plattformer øker nesten fortere enn vi rekker å måle bruken av dem. Se bare på denne tabellen fra SSB’s mediebarometer for 2009; her er ikke mobil listet opp engang…

Kilder: http://pewinternet.org/Reports/2010/Online-News.aspx?r=1, http://www.ssb.no/emner/07/02/30/medie/

Det er det store spørsmålet for tiden, og det engasjerer mange; da linken til en spørreundersøkelse om betalingsvilje på nett ble postet på LinkedIn-gruppen Norge/Norway, utløste det en diskusjon som gjorde temaet til et av de mest kommenterte med 100 innlegg.

Det er en kjensgjerning at medievanene våre er i rask endring og at ny teknologi og software åpner for muligheter som definitivt ikke ble tatt med i beregningen da de første nettavisene så dagens lys i mars 1995 og forretningsmodellene for nettøkonomien ble etablert.

Legg så til at papiravisene mister lesere, at mediehusene taper penger og at mye av nettaktiviteten foregår på mobile plattformer, og Apples introduksjon av iPhone med tilhørende applikasjoner og App Store. Det er duket for store forandringer.

Men hvilke? For fem år siden kunne vi ikke tenke oss å betale for innhold på nett. I en artikkel på AppleInsider fra august 2009 anslås det at det i App Store omsettes for ca 200 millioner dollar pr. måned. Hva kommer til å skje på nett?

Kommer du til å være villig til å betale for innhold på nett fremover? I så fall; hva slags innhold, og hva skal til for at det er attraktivt nok til at du vil betale for det?

Si din mening i denne spørreundersøkelsen om betalingsvilje på nett.

Svarene dine vil selvsagt være anonyme.

Det er flere grunner til at nettaviser nøler med å begynne å ta betalt for innhold som i dag er gratis, og usikkerhet rundt konverteringsraten er en av dem. Det er vanskelig å forutsi hvor mange av dagens lesere av gratisutgaven som vil bli betalende abonnenter etter en omlegging, og dette usikkerhetsmomentet spiller en viktig rolle i mange diskusjoner som pågår i mange mediehus for tiden.

I forbindelse med en pågående undersøkelse om betalingsvilje på nett i Norge (og ettersom jeg lider av en kronisk trang til å omforme hva om-spørsmål til et sett med konkrete tall eller fakta å henge tankene på) har jeg i ekstremt forenklet form regnet litt på inntektspotensialet for en gjennomsnittlig norsk nettavis ved ulike konverteringsrater for abonnementer. Ettersom konverteringsraten er bare ett av mange elementer i en kompleks problemstilling der de ulike elementene vil påvirke hverandre innbyrdes,  vil disse tallene ikke være verken reelle eller nyttige til annet enn food for thought – men det er jo alltid morsomt med tankeeksperimenter.

Jeg satt altså opp tre scenarier: En worst case-versjon, en optimistisk versjon og en gjennomsnittsversjon.

De fleste aktører på markedet beregner en konverteringsrate for daglige lesere på ca. 5 %. Følgelig la jeg den i min worst case-kalkyle til 2 %, og i best case-kalkylen til 10 %.

Tatt i betraktning at 71,8 % av de som i skrivende stund har besvart undersøkelsen om betalingsvilje oppgir at de kommer til å være villige til å betale for innhold på nett i fremtiden, kunne prosentsatsen i best case-scenariet sikkert vært satt til 15 % – men la oss være nøkterne.

Bare for moro skyld, la oss nå overføre tanken om en konverteringsrate på 5 % og en årspris på 550 kr til de fem norske nettavisene med høyest trafikktall på TNS Gallups toppliste i uke 18 i 2010.

Da ser listen slik ut:

Dette viser at en konverteringsrate på 5 % vil gi et lite løft på inntektssiden for de største nettavisene, men tar man høyde for endringer i annonseinntekter (basert på dagens annonsemuligheter og forretningsmodeller) som følge av endringer i trafikktall vil det nok ikke lønne seg.

Uten at jeg har regnet på det, vil jeg tro at konverteringsraten bør ligge på minst 10-12 % eller mer før abonnementsinntektene oppveier en nedgang i annonseinntekter.

Nå er det jo veldig mange flere elementer både på inntekts- og kostnadssiden som skal tas hensyn til enn de vi har lekt oss med i dette lille tankeeksperimentet, så noe godt bilde på situasjonen og mulighetene gir dette ikke.

Med et abonnementsbasert leserunivers åpner det seg dog muligheter for helt nye annonseprodukter og forretningsmodeller, så her ligger det mange morsomme utfordringer for konseptutviklere fremover.

De gode nyhetene er at langt flere enn 10 % i følge de foreløpige resultatene av undersøkelsen vil være villige til å betale for innhold på nett, dersom kvaliteten på innholdet er bra nok.

Hva respondentene oppfatter som kvalitetsinnhold og hva de anser som de viktigste kriteriene for at de skal være villige til å betale, kommer jeg tilbake til senere når undersøkelsen er avsluttet og tallene analysert.

Kilder: TNS Gallup, American Press Institute, paidcontent.no, guardian.co.uk, econsultancy

De grunnleggende mekanismene – som at en positiv omtale av et produkt fra en pålitelig kilde, har stor innflytelse på din kjøpsbeslutning – er for så vidt de samme. Men mye annet har forandret seg, og for markedsførere er det viktig å vite hvor og hvordan varepraten foregår nå, hvilke grupperinger som har størst innflytelse, og hvordan man kan snu negativ omtale til noe positivt eller påvirke de viktigste påvirkerne.

Det amerikanske analyseselskapet Forrester Inc. har gjort en studie rundt word of mouth marketing og enkeltpersoners påvirkingskraft.

Augie Ray fra Forrester forteller om en påvirkningspyramide som består av tre typer digitale påvirkere:  På bunnen av pyramiden finner vi potensielle påvirkere, neste nivå er definert som massepåvirkere, og gruppen på toppen av pyramiden kaller han sosiale kringkastere.

Han beskriver de ulike gruppene slik:

Potensielle påvirkere utgjør mesteparten av totalpopulasjonen i pyramiden. Her finner man den gjennomsnittlige forbruker, med nettverk som hovedsakelig består av personer de faktisk kjenner i virkeligheten; familie, kolleger og venner. Tillitsnivået mellom medlemmene i disse nettverkene er dermed svært høyt, og meningene til en person i eget nettverk vil veie tungt.

Massepåvirkere utgjør bare 16 % av totalpopulasjonen, men står for 80 % av utsagnene om produkter og tjenester. Det er altså risikabelt å overse dem når man legger markeds- eller informasjonsstrategier, ettersom det i hovedsak er disse som skaper mesteparten av varepraten.

Sosiale kringkastere. Disse er det få av – men de har stor rekkevidde. Vi snakker om kjente bloggere og online-personligheter med svært store nettverk i flere kanaler og mange følgere som oppsøker dem for råd, tips og nyheter om det siste og beste på sitt spesialfelt. De har et bredt nedslagsfelt, men vi bør ha i bakhodet at den grunnleggende tilliten til disse sosiale stjernene er lavere enn tilliten man har til en venn og dennes meninger. Fansene vil sikkert klikke på anbefalinger og lenker, men kommer fremdeles til å evaluere informasjonen selv og forme seg sin egen mening.

Det gjelder som alltid ellers å identifisere hvilken gruppe av påvirkere som har størst betydning for nettopp ditt produkt eller budskap, og skreddersy strategien i forhold til det. Trenger du for eksempel å skape oppmerksomhet rundt et nytt produkt egner de sosiale kringkasterne seg best, ettersom de har store nettverk og når ut til mange. Skal du bygge preferanser kan det være at hovedaktivitetene dine bør rettes mot massepåvirkerne, med de potensielle påvirkerne som sekundærmålgruppe med egen strategi og aktiviteter rettet mot dem.

To typer digital vareprat. Josh Bernoff fra Forrester mener at digital vareprat hovedsakelig deles på to måter: Via det han kaller inntrykk og innlegg/poster.

Inntrykk spres gjennom sosiale medier med relativt definerte nettverk som Twitter, Facebook, LinkedIn og så videre. Avsenderen vet stort sett hvem de har i nettverkene sine og hvem som kommer til å lese uttalelsene deres. Studien Forrester har gjennomført viste at det forekommer ca 256 billioner(!) slike inntrykk per år.

Innlegg/poster. Mer generell, men også mer permanent, informasjon som spres for eksempel i form av blogginnlegg, ratinger/anmeldelser og på diskusjonsforum. Som regel lengre innlegg, men mindre spisset mot mottager ettersom man ikke nødvendigvis vet så mye om hvem og hvor mange som kommer til å lese det. Antallet slike innlegg pr. år ble tallfestet til 1,64 billioner i Forresters studie, og disse innleggene genererte nye 250 billioner inntrykk.

Legger man sammen disse tallene kommer man opp i drøye 500 billioner inntrykk, altså forekommer det online 500 billioner omtaler av produkter og tjenester pr. år.

De arenaene der det blir delt flest inntrykk i følge Forrester, er Facebook (62 %) og MySpace (18 %), mens innleggene er mer jevnt fordelt mellom ratinger/anmeldelser (34 %), diskusjonsforum (29 %), bloggkommentarer (24 %) og blogginnlegg (16 %)

Når man får det tallfestet på den måten, er det ikke tvil om at dette er en arenaer man bør beherske og være tilstede i for å kunne påvirke varepraten. Har du oversikt over den digitale varepraten om ditt produkt?

Kilder: Mashable, Forrester

Mediebildet blir stadig mer fragmentert, og medievanene våre er i rask endring. Ny teknologi og nye plattformer gjør oss flermediale, og vi gjør gjerne flere ting på en gang.

Papiravisene har blitt spådd en snarlig død, men scorer fortsatt høyest på troverdighet i følge en rapport fra McKinsey. Med dagens informasjonsoverflod er nettopp troverdighet en av de største utfordringene – og den kommer til å bli ennå større etter hvert som kildeomfanget øker. Hvordan kan vi skille mellom synsing, rykter og fakta? Kanskje blir avisenes  (både print- og nettutgavene) hovedrolle i fremtiden å kildesikre og sørge for bredden i informasjonsstrømmen?

Har vi ikke noen som sørger for å gi et pålitelig oversiktsbilde, vil det være fare for at vi enten bruker for mye tid på å grave oss ned i ett eller noen få temaer, eller på å skumme gjennom mye unyttig informasjon og lete etter pålitelige kilder. Et søk på vulkan + fly ga i skrivende stund 795 000 treff.  Hvor begynner du? Hvilke kilder skal du stole på?

Mediehusene har utvilsomt merket seg dette, og det jobbes kontinuerlig med nye løsninger. Dessverre er endringene som gjøres for små, og de kommer for sent. Jeg ser frem til jeg kan få nyhetene servert a la The Twitter Tim.es, dog i et mye smidigere format med mer variasjon, der temaene er mindre automatisk generert og der redaktører er inne og sørger for at informasjonen kommer fra pålitelige kilder.

Eller hva med å la avisen være delvis en sosial plattform i seg selv? Det finnes allerede nettaviser som i stor grad baserer seg på brukergenerert innhold og utvalgte bloggere i tillegg til journalister, der innholdet kvalitetssikres av moderatorer. Den franske nettavisen Le Post (et datterselskap av velrenommerte Le Monde) drives etter denne modellen, og kunne etter to års drift vise til ca. 2,5 millioner unike besøkende per måned.

Google annonserte i desember 2009 sitt Living Stories-prosjekt, som er en helt ny og måte å presentere nyheter på. Kort fortalt er hovedtanken å presentere hver enkelt sak på en mer dynamisk måte enn dagens format med statiske artikler supplert med faktabokser og lenker.

En Living Stories-side er i utgangspunktet delt opp i en oppsummering, en tidslinje, en oppdateringsstrøm og et eller flere filtre.

Både The New York Times og The Washington Post har vært med på å teste konseptet. Prosjektet er nå avsluttet og artiklene blir ikke lenger oppdatert med ny informasjon, men her kan du se et eksempel på en av sakene i The New York Times. Optimalt er det kanskje ikke, men det er definitivt en bra start.

I følge LWN.net foretrakk 75 % av leserne det nye formatet, og – noe alle nettaviser setter pris på – de brukte ”betydelig lengre tid” på nettsidene når de utforsket sakene som ble presentert som Living Stories.

Dersom dette blir en vanlig måte å presentere nyheter på, kan man også tenke seg at redaktørenes rolle kommer til å endre seg. Kanskje vil redaktøren få ansvaret for å velge hovedstrømmene for hver sak, definere 2-3 tags å sortere informasjonsstrømmen etter og hvilke kilder informasjonen hentes fra. På den måten vil det kunne oppstå situasjoner der du får en favorittredaktør fordi du liker valgene han/hun tar og den informasjonspakken vedkommende setter sammen på ”sine” stories. Du stoler på at han plukker de rette kildene og de rette taggene for å gi deg den beste informasjonen.

Kanskje blir det slik at hver redaktør utvikler en egen stil, og at vi oppsøker den nettavisen og redaktøren vi liker best. Kanskje får vi redaktører med kjendisstatus i fremtiden, eller kanskje det vokser frem en ny yrkesgruppe kalt info-DJs?

Ikke godt å si, men at det må komme til dels store endringer i nærmeste fremtid er det liten tvil om.